Our Unbelievable so-called Crazy-Movie-Kick-Serious-Butt-Philosophy
Om hvorfor det er enklere og artigere å benytte seg av ytre trusler, om det ekstreme univers, om hvorfor dette er kuult og om det selger.

The short and sweet English Version of our Filmmaking Philosophy is as follows:
Bizarre characters are way funnier than un-bizarre characters, making zombies and cyborgs are cheap fun, but it works for us, stop motion technical effects and miniatures are soooo much more charming than computer effects, and Norwegian movies in general lack the aspect of comicbook- esqeue situations and craziness, and because of this HomeMade Productions are amongst the Top Filmmaking Companies in Norway.

Filmserien "Dø Hardt på Hytta" er tull. Reinspikka sludder fra første til siste sekund. Alt som foregår her hører hjemme i fantasien. I tegneserien. I filmen. Innenfor dette universet skjer det aller meste, og allting fremstilles som ekstremt. Venner blir fiender, psykotiske veteraner fra en fiktiv tredje verdenskrig blir sprengt i filler for så å gjenoppstå som roboter, massemordere tar seg tid til å lukte på blomster, plastflasker kan knuses, folk har lange samtaler om hvorvidt livet kan sammenliknes med en bløtekake eller ikke, menn med åpenlyse løs-skjegg blir verken lagt merke til eller mobbet, utenomjordiske i flyvende romskip er blant oss og alt som overhodet kan gå galt gjør akkurat det.

Akkurat disse elementene er det vi synes norsk film er i mangel av. Elementet av tegneserie. Virkelighetsflukten. Det totalt absurde, oppimot grenselandet til det surrealistiske og fullkomment komiske. Filmer av typen science fiction, fantasy, splatter og hardkokt action. Skildringer av begivenheter du strengt tatt ikke opplever (eller vil oppleve).

La oss ta et eksempel fra filmen "Slackers vs NightDemons".
En gutt spiller fotball alene ute på et jorde (forsåvidt sprøtt nok i seg selv...) Helt uten videre kommer et monster ut fra skogen, og går mot gutten mens det utstøter relativt nifse lyder og veiver med en kniv. Ok, dette er noe de færreste av oss har opplevd. Situasjonen er absurd. Det finnes ingen monstere av av denne typen i vårt samfunn. Spøkelser, zombier, aliens og mummifiserte vanskapninger går ikke rundt og plager folk i den virkelige verden. Sånn er det bare. De virkelige monstre er sex-overgripere, voldsmenn, dyremishandlere og krigsforbrytere. Men zombier.... nei, de er ikke virkelige. Det er noe alle vet.

Hvordan reagerer så vår venn, fotballspilleren? Han ser først litt skremt ut, tar deretter noen skritt bakover, trekker frem en revolver og tømmer deretter magasinet i den stygge skapningen. I ekte cowboy-stil blåser han røyken ut av pistolmunningen og ser i grunnen ikke spesielt oppbrakt ut (at vi, sett i ettertid kan anse det som unødvendig å bruke alle patronene på denne fienden, da en ny dukker opp minuttet etterpå, for så å drepe den enslige fotballspilleren med høygaffel, er en annen sak).

Det vi vil fram til er at det er denne type fornøyelige, sprø situasjoner som i alt for liten grad forekommer i norsk film. Vi er langt oftere vitne til indre konflikter. Følelser. Begivenheter rundt selvhevdelse, fremmedgjøring og ensomhet. Det kan være undertrykte sex-skrullinger fra Nedre Eiker i fullt cowboy utstyr på vei til København for å ligge med en hore (Hotel St Pauli), det kan være en tafatt mann som kjenner følelser av hat og seksuell tiltrekning til sin mor (Mors hus) eller hverdagen til en ensom, litt beskjeden fabrikkarbeider (Det tause flertall).

Dette er forsåvidt artige filmer, kanskje med unntak av Mors hus, som blir litt i meste laget for noen og enhver. Mer depressiv film skal du faen lete lenge etter. Alle de tre nevnte filmer har også et allstedsnærværende element av det motbydelige og lite salgbare. Dessuten har de ikke et snev av humør. De er selvhøytidlige og alvorlige og har liten appell hos den alminnelige kinogjenger. (At Wam & Wennerøe driter i det er jeg forøvrig overbevist om).

Men hvordan og hvorfor vil vi påstå at "Dø Hardt"-trilogien er så mye kuulere? Dette er noe vi gjør fordi vi er oppvokst med amerikansk action; Spielberg & Lucas, Luke Skywalker og "Yippie ki Yeahh, motherfucker" og hus, busser og mennesker som eksploderer og drapsmaskiner fra fremtiden.

Dette er kuult.
Dette selger.
Dette er det folk står i kø for å forføres av på en fredag kveld.
Det er sannheten.
Det vet vi.

Dette er noe norsk film gidder å ignorere. Greit å ha allsidig tilbud til publikum, men det må jo være litt ålreit å spytte penger i en film som faktisk har en sjanse til å gå med økonomisk overskudd innimellom. Vi våger dermed å komme med følgende to lister over hva norsk film har for lite og for mye av. Det aller meste her er seriøst ment.

Elementer norsk film burde ha mer av:
røverhistorier
gjenstander eller mennesker som eksploderer
moderne cowboyer
laservåpen og tidsreiser
skaperglede
fæle skurker med svære gønnere
nakne damer katastrofefilmer obskure fremtidsvisjoner stop-motion-uhyrer

Elementer norsk film burde ha mindre av:
realisme
seksuelle avvik og fremheving / dveling ved disse
landsbyidioter / bygdetullinger
stygge mennesker
teatralske aktører
kjedelige historier

Vi er selvfølgelig ikke totalt unyanserte og innrømmer gladelig at det er en del norske filmer som er skikkelig bra. Blant disse er "Ti kniver i hjertet", "Du, pappa", "De dødes tjern", de fleste filmene til Wam og Wennerøe, "Døden på Oslo S" og selvfølgelig NRK-produksjonene "Blindpassasjer", "Ta den ring" og "Rød snø" for å nevne noen.

Enkelte vil påstå at virkemidlene brukt i "Dø Hardt"-trilogien er svært billige. Det er jo på sett og vis sant, men vi skammer oss ikke av den grunn. Konfliktene og fiendene i filmene er bizarre og foregår for det meste som en ytre kamp mellom det gode og det onde.

I en dansk bok, skrevet av Rikke Schubart "Fra Frankenstein til splatterfilm" (1993) er dette aspektet utdypet noe mer. Vi siterer: Grøssergenrens rituelle konfrotasjoner mellom offer og monster utspiller seg som kompromistløst splittet i to, motsatt hverandre som godt og ondt, uforenelige som dag og natt. Den ene siden et idealbilde av den kjente, normale og aksepterte verden - samfunnets kollektive over- jeg; og den andre side dens vrengte motsetning, et negativt speilbilde som truer med kaos - fremkomsten av det kollektivt fortrengte. Møtet med monsteret er et psykodrama, en kamp på liv og død, som viser individets og samfunnets konfrontasjon med den fortrengte andre.

De to sider ser typisk slik ut:

Det Kjente	vs	Det Ukjente
liv		død
menneske		monster
den naturlige hverdag		det overnaturlige
sosial orden		sosialt kaos / anarki
sunn		syk og sinnsyk
normal		unormal
"normal" seksualitet		"pervers" seksualitet
det beviste selv		det ubevisste selv
dag		natt
kultur		natur
god		ond

HomeMade Productions er en tilhenger av denne moralen, og vi forsøker å fortelle en historie med ganske enkle premisser:

At en motorsag- maniac plutselig kommer ut av et skap	= skummelt og skremmende
At blodtørstige zombier omringer et hus hvor du er alene	= nifst
At en gangster har sendt en hær av leiemordere etter deg	= dramatisk
At sløve fyrer i bakrus forteller at en elg kom inn i huset og dreit på gulvet, for å bortforklare det faktum at et råtnende kadaver har vært på ferde	= morsomt
At en cyborg er etter deg	= watch your back

Vi er kanskje naive, men vi forestiller oss faktisk at denne type virkemidler, til tider både barnslige og latterlige, selger.

"All we want is for you to have a good time while trying to escape real life!"